Heidi kom oppov…

Heidi kom oppover på onsdags ettermiddag og vi skulle ha over en hel uke med masse trening av hundene. Onsdags kvelden gikk Mosa spor og Sviffer fikk et felt. Jazzo tror jeg bare fikk leke og herje, husker ikke helt.

Torsdag sto vi tidlig opp og Monica, Alba og Gaia skulle også komme, samt Marit og Margaret. Først gikk jeg et gresspor med Jazzo, og så skulle jeg gå litt lydighet med Mosa. Nesepinner, fri ved fot, ruta, metallapport gikk helt fint. Så kom vi til hinderet. Det var bare helt lavt, da jeg ikke har turt å hoppe så høyt med Mosa enda, etter forrige operasjoner. Jeg kaster apporten over hinderet, Mosa hopper over og tar den, og satser aaaaalt for tidlig på tilbakehoppet, og langder med knærne utstrakt på hindere. Skal si det smalt, og Mosa hylte stakkar :((( Jeg prøvde først å holde henne rolig, høyrefoten var helt trekt opp og hun ville bare rygge vekk fra den. Heidi kom for å hjelpe til, og fikk undersøkt. «Problemet» med Mosa (og Mynta for den sak skyld) er at jeg og Heidi får gjøre hva vi vil med henne. Heidi undersøkte, vred og kjente, og siden Mosa lot henne gjøre det, trodde vi ikke at korsbåndet var røket, men at hun var kraftig forslått. Så hun fikk gå i bilen og hvile seg, og så tok jeg henne ut igjen etter en time. Da var det ikke mer tvil egentlig… Foten var like ille, og Mosa klarte ikke stå på den. Så da var det bare å ringe dyrlegen. Jeg kan jo bare si «Det er Janne som ringer» så vet alle der oppe hvem det er… :( Fikk komme med en gang, og dyrlegen ba Mosa om å sitte. Og når hun er på «jobb» så gjør hun det hun får beskjed om. Så hun satt. Og satt likt med begge bakbena. Og det var et godt tegn sa dyrlegen. Men jeg tenkte fortsatt at Mosa gjør det hun får beskjed om så lenge hun tror det er trening. Dyrlegen kjente mer på Mosa, og til og med uten å måtte sedere henne, var det ingen tvil; Korsbåndet var tversj av :( Og jeg grein og grein. Jeg mangler selv et korsbånd, og selv om hundekne og menneskekne ikke er like, er det sabla vondt uansett. Så var det å diskutere behandlingsalternativer. Og om Mosa i det hele tatt var frisk nok til å gjennomgå ENDA en stor og smertefull operasjon.

Dyrelegen ville ikke operere dagen etterpå, da var det fredag. Og han vet hva som skjedde sist med Mosa, så det tok han ikke sjanse på mtp at det var helg.

Det er 3 måter å operere korsbånd på; TPLO, TTA og TTO. Den enkelste (TTA) er helt klart den rimeligste og ikke minst minst smertefulle for hunden, men nesten alle hunder får forkalkninger i løpet av et par år, og det fungerer sjelden på bruks/jakthunder. TPLO er derfor et bedre resultat, men forstatt ikke godt nok. HELDIGVIS har jeg en dyrlege som også kan ta TTO (triple Tibial Osteotomy), som gir det beste resultatet på sikt, selv om den er mest omfattende mpt rehabilitering og operasjon. Og det er klart, skal det gjøres noe, så skal det gjøres skikkelig med best mulig prognose. Det er for meg ingen vist å la Mosa gjennomgå en ny operasjon med smerter og alt, når en vet at resultatet ikke blir bra nok. (en liten familiehund hadde kanskje klart seg med den). Så da ble det så klart TTO.

Time ble satt opp til mandagen, og da skulle begge knær røntges, for om det var forkalkninger i knærne fra før av, var er det ikke noe vits å operere, for da blir ikke resultatet godt, og da måtte Mosa avlives der og da  :’(((

I helgen fikk hun smertestillende og holdt seg i ro.

Så kom mandagen. Skal innrømme jeg gruet meg fælt, og dyrlegen hadde forbredt seg meget godt. Tatt alle forhåndsregler for hva som kunne skje, mtp hvorfor hun fikk så nærmest dødlige blødninger sist. Heldigvis var blodprøver fine. Og det var knærne også!!!!! Jeg fikk være med helt til intubering og annen klargjøring var ferdig, men måtte selvfølgelig gå når hun skulle åpnes. En infeksjon i ben er det siste man ønsker.

Jeg og Heidi dro til Abrahallen for å trene i mens, men det ble ikke mye trening for noen av oss. Vi lot hundene bade i stedet, og alle tankene var selvfølgelig hos Mosa. Og som alltid, det kan jo ikke gå uten komplikasjoner. Med TTO sager de av leggbeinet og tar ut en kile for å forandre vinkelen i kneet slik at ikke korsbåndet trengs. Dette festes med en metallplate og skurer. Og der metallplaten skulle festet, måtte det benet selvfølgelig knekke :( Men innen dyrlegen ga seg, mente han at det gikk bra.

Stakkar Mosa hadde jo grusomt vondt, og fikk smertestillende, akupunktur (Heidi hadde glemt nålene sine, men dyrlegen hadde :))), back og track der det går ann og skal etter hvert få forsiktig massasje. Foten skal også ha kuldepakning x3 pr dag, og jeg har fått øvelser jeg skal gjøre med foten til helga. Merker allerede nå at hun har veldig vondt i ryggen sin, etter å ha hoppet på tre ben siden torsdag. Operasjonsfoten ser ikke ut, så jeg legger ikke ut bilder enda.

Fra mandag skal hun ha ukentlige sprøyter med Cartrophen for å forebygge forkalkninger i leggbenet/kneet.

For at man kan si om operasjon er vellykket eller ikke, er det veldig viktig med rehabilitering. Så jeg skal gjøre så godt jeg kan og så håper jeg at vanntredemølle, fysioterapi osv gjør susen! Bare så himla synd at vi må vente i nesten 6 mnd før vi vet om det går bra eller ikke :(

Var innom Høøks på Malvik senteret for å se om de hadde Back og Track til hase til hund, men det hadde de ikke :( Så om noen har jeg kan låne til Heidi får sendt om sine, hadde det vært fint!

Notis | Publisert by | 2 kommentarer

<3 Mosa’en min <3

Ja det har vært litt av noen tøffe dager for oss den siste tiden. Jeg skal prøve å skrive ned hva som skjedde, litt etter litt, når jeg har tid til det.

Mandag ettermiddag var jeg på Sveberg Dyrehospital med Mosa, for hun virket i så rar form, og det kom utflod. Drakk mer gjorde hun også, men ikke i stooore mengder. Almenntilstanden var vel egentlig upåklagelig (for de som ikke kjenner henne), men jeg merket at hun ikke var som hun pleier. Jeg mistenkte livmorbetennelse. Jeg fortalte alt dette til veterinær, og han undersøkte henne littegranne. Ingen blodprøver eller utralyd eller utstryk fra skjede. Han sa at siden hun er i så god form, haster det ikke å operere i kveld, da kan vi vente til i mårra. Men jeg hadde to nattevakter, slik at det var ikke mulig for meg å gjøre det dagen etterpå. Derfor ble det avtalt at jeg skulle komme onsdag morgen, for operasjon av Mosa. Etter litt plunder med klargjøring av Mosa, ble operasjonen satt i gang, og jeg dro for å vente på telefon fra de om at jeg kunne komme tilbake. Vi hadde avtalt at jeg skulle være med på oppvåkninga, så de ringte med en gang gassnarkosen var slått av. Og som vanlig ved kastrering av tipser, er det et rent helvete etterpå, med masse smerter, stress og redsel. Og det ble ikke noe anderledes med Mosa. Jeg satt sammen med henne i 2 timer før vi kunne dra hjem. Hun har fortsatt veldig urolig, men jeg håpet på at hun kanskje kunne roe seg noe når hun kom hjem.

Det gjorde hun egentlig ikke. Men jeg tenkte at sånn er det det første døgnet. Vi var hjemme litt over kl 14.00. Jeg passet hele tiden på å sjekke blødning, og litt over kl 16 så jeg atdet var mer blod en normalt Dyrlegen sa til meg at hun kunne begynne å blø litt ekstra når adrenalinet i såret gikk bort. Så jeg måtte bare avfinne meg med at det var normalt. 16.30 så jeg at dette var overhodet ikke normalt, og ringte dyrlegen. De hadde selvfølgelig stengt kl 16., så jeg måtte lete etter en ny. Den første jeg fikk tak i var Trondheim Dyrehospital på Tiller. (Tunga er kortere unna og større avdeling, men veterinæren var på Tiller). Mosa pep og pep i bilen og jeg kjørte som en gal. Når vi kom fram forsto ikke personalet der hvor alvorlig det sto til, før jeg ble streng og sa at «nå hjelper du meg!!». Jeg tok av Mosa bodyen og da RANT blodet i hendene på meg. Da forsto de hvor galt det var med Mosa. Jeg hev meg rundt henne og presset og presset alt jeg kunne på såret, mens personalet løp for å hente mer utstyr. Så fikk vi båret henne inn på en benk, og sedert henne, satt ny venflon. Intubering gikk derimot dårlig,for Mosa var så hoven i halsen, at de fikk ikke ned «slangen». Nå hadde Mosa så dårlig puls og pust, at de satte igang med hjertemassasje. Jeg hadde nå holdt på Mosa’s blødninger i en god stund (det er myyyyyyye lenger fordi det er min egen hund jeg var livredd for selvføgelig) og jeg var ikke så sikker på hvor lenge jeg klarte å stå oppreist heller. Jeg sa de måtte gjøre det de kan, og dyrlegen varslet meg flere ganger om at hun var veldig dårlig. kapilærfyllinga var på hele 4 sekunder!! Jeg spurte om jeg skulle hjelpe til mer, men fikk beskjed om å gå ut. Og det var bra, for jeg klarte knapt stå på bena. Men jeg måtte også finne ut hvordan det gikk med Mosa, så jeg gikk inn igjen etter å ha vasket av meg alt blodet og drukket en kopp med vann. Jeg sa jeg kunne få tak i en stor hund for å få satt i gang blodoverføring, men de hadde ikke det rette ustyret der.

Siden alt skjedde så fort, ble ikke sterile prosedyerer overholdt, og det er overhodet ikke virkig heller, når hunden holder på å blø i hjel. Døra inn til operasjonen sto oppe, så jeg tittt forsiktig inn. Da hadde de åpnet henne, og lette frebrilsk etter blødningene, og jobbet ihærdig for å få stoppet dem. Da dyrlegen forsto at jeg tålte å stå der uten å svime av, fikk jeg på meg munnbind og hette, også forklarte hun hva som skjedde. (Det gikk litt tid fra jeg gikk ut til jeg gikk inn igjen, og jeg var ute flere ganger, fordi jeg orket ikke høre hvor dårlig det sto til med Mosa når de pratet seg i mellom). Så forklarte de hvor hun blødde fra, og at det var en blødning til de ikke klarte å stoppe. Hun blødde fra livmorstumpen, nyrer, mellom en muskel og hinna rundt muskelen og så var det denne plassen de ikke fant. Vena Cava jobbet febrilsk med å prøve å frakte blod rundt i kroppen hennes. Det er IKKE noe moro å se alle innvollende til hunden sin, og høre at hun blør et sted men at de ikke finner ut hvor!!Og jeg fikk ikke gjort en eneste ting, bortsett fra grine og grine og grine og se på hva de gjorde med henne.

Omsider fant de arterien (!!)  (den lå veldig krunglete til. Husker ikke hva den het) det blødde fra, og fikk stoppet det. Men hvor mye tåler egentlig en aussiejente på 24 kg? Mosa hadde en sen oppvåkning, men det er ikke rart, med alt hun var igjennom. Når hun våknet var hun selvføgelig veldig forvirret og redd, og med store smerter. Og hun pep og pep og ulte. Jeg hadde lyst å få mer beroligende til henne, mens så var det skummelt med tanke på blodtrykket hennes. Hun hadde lite nok blod fra før av, og det trykket hun hadde, måtte være slik for å sikre mest mulig sirkulasjon. Nå hadde Mosa svevd mellom liv og død i flere timer, og da er det selvfølgelig bedre at hun er urolig og redd enn at hun dør! Dyrelgen sa også at det er bedre at du hører henne dø enn at hun dør uten at du merker det.

ca klokken 22.00 var vi på vei hjem igjen. Jeg var jo allerede da helt utslitt. Jeg fikk med meg 500 ml NaCL (saltvann) for å fortsette i.v. behandling av Mosa hjemme. Dyrlegen forsikret seg flere ganger om at jeg følte meg trygg på å behandle henne hjemme, og jeg fikk med meg heparin også for å holde venflonen åpen. Jeg våket over henne hvert eneste minutt, passet på at Iv’en gikk som den skulle og la nye doser morfin under tungen hennes. HELDIGVIS hadde jeg «kranglet» til meg mer enn bare NSAID’s fra (lette smertestillende) fra den første operasjoenen, og fått med meg Temgesic sublingual (som skal under tungen), for mer smertestillende tabletter hadde jeg ikke fått i henne. Mosa pep og pep og ulte, på hvert utpust. Hun hadde naturlig nok høy respirasjonsfrekvens, som gjerne følger med store smerter. Jeg var mest bekymret for kapilærfyllinga. Hun hadde også et forferdelig drag over øynene, nesten så hun ga opp. Det hjelper helt sikkert ikke, men jeg nektet henne rett og slett å gi opp, og forlangte at hun måtte holde ut. Hun kunne dø når som helst, det var fortsatt kritisk. Om hun bare klarte seg de første dagene!

02.30 klarte Mosa omsider og sleke i seg litt vann. Hun var blitt tilbydt det flere ganger, til og med yoghurten orket hun ikke å smake på. Jeg hadde kjøpt med meg recoveryfôr fra dyrlegen, slik at Mosa skulle få i seg mest mulig næring som var lettfordøyelig.Blandet en liten skje av dette i lunkent vann. Så klarte hun å få i seg dette en halvtime etter, og en halv time etter det igjen. Omsider 04.40 fikk Mosa tisse!! Da var i allefall den biten kommet på plass. Mosa hadde såklart veldig vondt enda, og var veldig kvalm.

Mosa fikk vann med litt mat i hver 2. time gjennom et døgn. og max dosering av smertestillende. Jeg kjenner jeg stresser og sjelver når jeg skriver det her, for jeg var så ufattlig redd for Mosa. Og like sliten.

Heidi dro hjemmefra 17. mai, og kom oppver for å hjelpe meg å passe på Mosa. Jeg hadde da vært oppe i 2 netter, og klarte nesten ikke mer. Utover ettermiddagen dagen etterpå, begynte Mosa å bli bedre. Kapilærfyllingstiden hadde blitt bedre, og hun var mer «med» om dere forstår.  Når Heidi kom fikk Mosa en opptur og det begynte å se bedre ut. Heidi våket over henne første halvdel av neste natt, så tok jeg over igjen kl 04.00. I midlertid ble kapilærfyllinga dårligere igjen, og var på hele 3sekunder. Den snille dyrlegen som reopererte Mosa ringte på kvelden 17. mai for å høre hvordan det sto til med henne. Jeg husker ikke etternavnet hennes, fikk bare med seg at hun heter Anita.

Fredag morgen skulle vi til dyrlegen å ta blodprøver, for å se ann blodprosent og sånt, og se om Mosa trengte blodoverføring. TUSEN TAKK til alle som meldte i fra om at de kunne stille med en hund som kunne gi blod!! Vi fikk da beskjed om at hematokritten var dårligere enn når hun ble re-operert, og de hadde en spesialtist i ultralyd på klinikken, så vi måtte da ultralyd. Der viser det seg at høyre nyre ikke slipper ned urinen, og alt var kritisk igjen. Hadde begge nyrer vært like, hadde det trolig «bare» vært slik kroppen til Mosa reagerte på alt blodtapet, men siden det bare var den ene nyra, ble det kritisk igjen. Siden jeg forstår faguttrykkene som dyrlegen seg i mellom brukte, rant tårene igjen. Heidi ba meg om å gå ut, så skulle hun få greie på hva som kunne gjøres, om det i det hele tatt var noe de kunne gjøre. Måtte Mosa gjennom enda en operasjon, eller når var nok nok? Og hvor mye tåler Mosa? De bestemte seg for å gi Mosa max 100ml iv igjen, over 2 timer, for å se om det ble værre rundt nyra. Jeg så for meg at de kunne fjerne den nyra som skapte problemer, men da sa Heidi stopp. Og det forstår jeg jo. En tenker ikke klart når en har vært utstatt for så stor psykisk påkjenning, vært våken i så mange timer og nesten ikke fått i seg mat. Jeg brakk meg bare det kom litt mat i munnen min. Det var mange som tenkte på oss og lurte på hvordan det gikk, og om noen skulle komme å gi blod, men jeg klarte ikke prate med noen. Beklager det. Men tålte ikke Mosa litt intravenøs væske, hadde hun ikke tålt å få blod heller.

Det var to grusomme timer. Selv om Mosa var blitt sedert på første ultralyden, begynte hun å bli ganske krakilsk. 5 venfloner og utallige blodprøver i tillegg til smertene, gjorde henne til tider ganske uhåndterbar, selv om hun var veldig dårlig. Etter 2timer la jeg henne i bilen for å hvile, og passet på henne der,  i påvente av vår tur. Det ble 3 grusomme timer å vente. Heidi og jeg skulle liksom bare ta blodprøver også hjem igjen om de var fine. Nå visste vi ikke om vi fikk med oss Mosa hjem igjen. Helt ubeskrivelig.

HELDIGVIS ble ikke tilstanden i magen til Mosa forværret av intravenøsen, så vi kunne ta henne med oss hjem, og fortsette å våke over henne. Nå skal ny ultralyd taes om ca 14 dager. Takker Gud for at Mosa er så sta som hun er, ellers så vet jeg ikke hvordan det hadde gått det her.

I tillegg tok Vivika kontakt, og kunne heale både Mosa og meg. Jeg hadde hatt migrene siden onsdag. Jeg bryr meg ikke om meg, det var Mosa som var viktigst, men etter 3 healinger til Mosa, ble hun såpass mye bedre at Vivika kunne «ta» meg også. Tusen takk!! Vet heller ikke hva jeg skulle gjort her uten hjelp fra Heidi og Frank.

Sviffer stakkar har gått rundt som et spølelse, og knapt turt å titte på Mosa når hun har vært våken. Når hun sov, har han ligget sammen med oss. I går ble han nok lei av ikke å få noe oppmerksomhet, så han grabba tak i kaninSiri og jukka og red på henne. Når han syns han hadde gjort dette lenge nok, hev han seg rundt og satte seg oppe henne. Og Siri bare satt og lå stille. Syns kanskje det var hyggelig med litt oppmerksomhet hun også…

Kaninene er er utrolig bortskjemt, og de har naturlignok ikke fått løpe løse når Mosa har vært så dårlig. Så de har brutt seg ut av buret mange ganger. Nå er de trygt plassert i en hesteboks i stallen, slik at Mosa kan få mest mulig ro. En kan kanskje ikke tro det, men 14-15kg fornærma kanin BRÅKER!

Nå må vi bare ta dagene en etter en, og håpe at det ikke blir noen flere kompikasjoner. Det kan ta lang tid før hun kommer seg helt pga blodtapet, men det gjør ingen ting. Hun har mistet mye pels og det som er igjen er ille stygt. Men det bryr jeg meg heller ikke noe om. Goeste Mosaen min <3

Tusen tusen takk for alle hilsninger, «liker», mailer, SMS’er og telefoner fra alle dere som bryr dere. Det er helt rørende og ubeskrivelig godt og varmende!!

Publisert i Uncategorized | 12 kommentarer

Treningsbesøkstur

I ei uke har jeg vært på Østlandet hos Heidi, og fått trent en god del med Mosa og Sviffer. Vi har gått både spor og felt og trent på appellen, men jeg syns ikke sporene er så bra lenger. Mosa slurver og er rett og slett for dårlig på vinkler for tiden. Så det har blitt mest serpentiner på henne, og hun roter fælt i starten. Men så virker det som om hun sjerper seg fordi sporet blir borte, og setter ned farten. Hun svarer tap av sporet med fart, noen som jeg ikke helt ønsker. På slutten av det første serpentinsporet ble det ganske bra. Men på neste serpentinerspor, var det like «kaos» til å begynne med. Men så går det seg til, og det går bedre. Nå skal det sier at det er knusktørt på Østlandet, og Mosa har vel ikke gått på tørt underlag siden Sølen i fjor. Men når hun mister sporet, skulle jeg ønske at farten gikk NED og ikke opp.

Men feltet derimot gikk veldig bra. En gang ville hun bytte gjenstand (Mosa syns ikke en gammel sokk var noe å dra med hjem igjen), men fikk korrigert det. Men hun prøvde godt å komme unna, og løpe å henteen annen gjenstand.

Lydigheta har også vært ganske bra. Lite lyd, og bare i starten av dagen. Har desverre ikke fått trent med mennesker på fremmadsendinga, for vi har ikke vært mange nok. :( Men håper jeg kan grabbe tak i noen på tirsdagstreninga.

Jeg fikk også møtt Elisabeth igjen, og hilse på Gizmo. Han bleogså med å trene felt; så koselig så!

Og ei lita natt hos mamma ble det også.

Jeg og Heidi har også vært og sett på en oppdretter (eller i allefall hilst på :) ) Holdt på å ta med meg både en og to vofser derfra, men klarte å la fornuften seire. Tror det er etpar ting som skal være på plass først, før Cardigan’en kommer. Men jeg er sikker på at det i allefall er rett oppdretter :)

Sviffer har oppført seg helt eksemplarisk på turen. Og det er moro, for ofte er han ganske slitsom å ha med når det er fremmede hunder tilstedet. Han er jo ikke akkuratt glad i hunder. Men nå har han gått tur med fremmede hannhunder, tisper, små hunder, store hunder og møtt hunder på tur, uten at det har vært stor ståhei. Flinke gutten :) *smask*  Det er moro når han ikke utagerer sånn som han pleier. Og at han til og med har syns det har vært greit med store hannhunder, er virkelig imponerende til han å være. Hos Ingvild (Cardigan-oppdretteren) fikk han hilse på både Nora og Martin, og Sviffer syns Nora var aldeles bedårende, og begynte å danse med en gang. Og Sviffer pleier ikke å skille på tisper eller hanner, alt er like ille. Så det var moro :)

Enda en gang glemte jeg fotoapparatet, så det har blitt veldig lite bilder. *skamme seg!*

Nå er det kurs i kveld og så arbeidshelg. Og nå er det ikke frihelg for de 4-beinte heller, de får være med hver sin natt på jobb.

TA-DA!

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Verdal

Jepp, endelig kom turen hvor Monica og jeg hadde fri samme helg, sånn at vi kunne trene sammen igjen. Jammen på tide! Monica har også fått seg ei lite aussiejente siden sist, en sort liten skjønnhet som var aldeles nydelig. Jeg har jo selvfølgelig glemt å ta fram kameraet, så det ble ingen bilder desverre :(

Igjen så ser man hvor alvorlig Mosa tar jobben sin. Er hun i en eller annen treningssetting, dvs om HUN tror hun er i en treningssetting, så vil hun ikke ha noen forstyrrelser. Etter at vi var ferdig med å gå spor og felt, skulle vi ha Mosa og Gaja (valpen) løse, for så se åsen det gikk. På tur til skogen, var det ikke noe problem; Alba, Mosa og Gaja gikk helt fint sammen. Men jeg er så DUM at vi går tur på golfbanen, der Mosa har trent kryp, spor og felt, og i Mosas øyne var hun fortsatt på jobb, eller det kunne hende hun skulle jobbe. Og dermed ville hun ikke ha noe av at Gaja kom bort til henne. Mosa ville rett og slett ikke se den lille dritten i nærheten, for hun var på jobb! *erdetmulig* Da vi pakket alle sakene og gikk hjem igjen, alle hundene i bånd var det ikke noe problem igjen. Og når Gaja fikk løpe løs, gikk hun rundt Mosa og ertet henne, og Mosa logra og syns hun var litt kul.. Så det er visst helt greit med 11 ukers gamle valper så lenge man ikke jeg på jobb :p

Men over til treninga. Jeg la ut et spor med sporoppsøk som jeg trodde var 700m. Men jeg syns det var så langt. 700 meter i år er myyyyyye lenger enn i fjor. 5 pinner, og liggetid 1 time. Monica sa det i allefall var 1 km, men jeg aner ikke.. Må få meg en skritteller som funker! Klarer jo tydeligvis ikke å telle til 1500…. Men enywho, sporoppsøket var kjempebra, det samme med den første vinkelen. På golfbanen virrer hun litt (er helt rakbarbert gress), men hun virra i skogen også. Det er mye folk der, så det kan ha vært mye kryssninger, i tillegg til at det var knusktørt. Uvant å gå med en så virrehund og ikke var det så drag i lina som det pleier heller. Men vi kom i mål.

På feltet er hun egenrådig igjen, og drar kun etter vinden (vet ikke om hun gjør det eller om det er noe jeg prøver å trøste meg med), og følger på kun 6-7 meter rett fram. Og sånn går hele feltet. På 2. økta sender jeg fra midten. Og det går mye bedre. Det har det faktisk alltid gjort. Men jeg ønsker helst å sende fra side til side og ikke bare i vifte fra midten. Men det ser ut som jeg ikke har noe valg føreløpig, om jeg skal følge Mosa. Jaja…

Nå er det to netter på jobb, kurs på onsdagskvelden og så setter jeg, Sviffer og Mosa sørover til Heidi for en treningsuke med litt til ;)

TA-DA!

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Musestille

..har alstå Mosa igjen vært. I går dro vi til Østre Berg for å trene, sammen med en anna gjeng fra Nidaros BHK. Og jammen var hun ikke stille i går også!! :D :D Fikk tatt en god økt både med hals, fri ved fot og kryp, og pirka litt på fremmadsendinga. Det går bedre uten mennesker «på midten», da klarer Mosa å ta det med ro etter temposkifte. Men når det står 4 mennesker der, raser hun bare avgårde…. Nå er det ikke så ofte vi får trent med 4 mennesker, så det kan jo være årsaken.

Innkalling med stå var ikke noe bra i går, så det får bare jobbes videre med den saken. Men hals, fvf og kryp var bra. Og som sagt, Mosa var stille!! Hun skal nok trues med å sendes til søstersen flere ganger!:)

Sviffer har bare kosa seg på tur, det har ikke blitt noe trening på han denne uka her. Men på søndag skal jeg endelig til Verdal og besøke Monica, Alba og Gaya (Monica har fått ny aussievalpejente!!) så da får gamlefar trene litt det blir kos!

Fant igjen et gammel bilde :) Ikke vanskelig å se hvem «orginal angry bird» fra tegneserien Mosa likner :D

TA-DA!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

LYD!!!

Har faktisk rukket å trene litt siden sist jeg skrev, og det helt utrolig er, at Mosa har vært STILLE på de! Vi har slitt med lyd som de fleste vet, spesielt på steder der Mosa vet at det blir trening, og vi har prøvd ALT. Men nå, på de 3 siste treningene, har det knapt vært en snøft i henne :D :D :D Og jeg vet rett og slett ikke hvorfor. Jeg har sagt flere ganger at Heidi kan få henne, så bytter vi hunder, for Heidi kan sikkert fikse lyden. Kanskje det er det Mosa har fått meg seg :) hihi. Jeg har virkelig GRANSKET hva det er jeg gjør feil siden hun har så mye lyd, og flere har gitt tips og råd som kanskje har funket på en start på FVF, men som ikke funker på noe anna. Blir liksom ikke noen rutiner og kvalitet over tid. Siden i januar har jeg starta med hals og hals og atter hals for å få ut litt rådamp, og det har hjulpet litt. Men ikke på langt nær nok til at jeg vet at det funker. Har prøvd med og uten Sviffer i bilen (de to kan ha ganske dårlig innvirkning på hverandre..) med lange løpeturer før trening, ekstern belønning, leker overalt hvor vi trener, timeouter (DÆVEN for et tålmodighetsarbeid, godt er er like sta som Mosa), ofte trening, sjelden trening og et par ting som kanskje ikke bør nevnes, og INGENTING virker konsekvent. Det beste har vært halsen, men som sagt, den funker ikke godt nok det heller.

Men altså, nå har Mosarellaen vært stille hele 3 dager etterhverandre, til og med på kjente plasser. Springmarsj har jeg ikke gjort siden B-stevnet på Fosen i fjor pga lyd, og nå kunne jeg løpe og løpe og løpe :) Ble rent anpusten jeg!

Men jeg vet at jeg kanskje belønner for mye, slik at Mosa syns det her er aaaaaalt for gøy. Men kan liksom ikke la være å belønne når hun er flink heller. Og ja, jeg varierer i intensitet på det også, iforhold til hvor høy Mosa er, og øvelse. Får bare se åssen det går… :D

Holder på å lage ny hjemmeside som kanskje noen har sett. Jeg er ikke ferdig, og med dårlig internett hjemme, tar det ganske så lang tid. Men det blir, det blir.

Nå er det arbeidshelg, og ingen trening eller rideturer før mandag. Mosa har nå forresten blitt så eplekjekk på rideturer også. EN gjeting skulle det til… Jaja, de er jo gjeterhunder. Skal ikke klage. Men Mosa og Sviffer er jo vant til kaninene, og at de ikke får gjetes på, men hest; nei der finnes det visst ingen regler. EN bitteliten shettis er årsak. Den er vel Norges eldste, ikke helt sikker på hvor mange og 40 (!!) den er, men den stakk nå av. Og Tori skulle prøve å hold igjen denne lille klompen. Mosa stod ved siden av meg, løs. Mosa oppdager at Tori kommer litt på etterskudd med denne klompen, og setter avgårde, løper forran han, og skal stoppe den. Jeg sto vel egentlig bare å måpte…. :p Og vips og simsalabim, siden har Mosa prøvd å stoppe alle hester som løper. Om det er min Stella, eller «ørten» stykker forran oss. …

GOD HELG :)

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Litt skriverier

På høy tid med litt oppdateringer her. Jeg ble så lei av den gamle hjemmesiden, så jeg holder på å lage en ny, som forhåpentligvis er enklere å holde oppdatert. Jeg har ikke Front Page på pc’en min nå, så da får jeg prøve å heller lage hjemmeside vha One.com. Er ikke ferdig, så nesten ingen ting funker, men det kommer når jeg har tid.

Forstatt riktig god påske! Nå skal Mosa og jeg på trening innendørs for en gangs skyld.

Ta-Da!

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Sølen og ridetur

 

Da er Rekruttsamlinga på Sølen over. I tillegg til rekruttlaget, var det vanlig NBFkurs, så vi var nesten 60 ekvipasjer samlet på Sølenstua. Det krydde av hunder over alt, i alle former og fasonger, fra Lanceer til cair terrier og Border Terrier. Og Mosa kosa seg med både labbisen Cleo, Tutta og borderterrier’n August. Og vi har hatt stekende sol, og iskald vind og kuldegrader på natta…..

I løpet av uka fikk vi ulike oppgaver som skulle løses, Mosa fikk bl a et spor på 2 km, lagt opp som et A konkurransespor. Og vi brukte ca 30 minutter, og manglet «bare» pinne nr 3. Flinke jenta! Og det er ikke bare-bare å gå det meste av sporet på tørr mose.

Da vi skulle begynne å trene på mandagen, og jeg skulle legge ut spor til Ann Kristin og Tutta, rakk jeg å gå 100 meter (!!) før jeg gikk rett på huggormen!!! Fyttigrisen!! så ekkel. Og jeg ble så redd! Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, så jeg sto helt musemuse stille. En god stund faktisk. Før jeg turte å gå videre. Og så var det å huske vinkler, telle skritt og merke sporet.. Ikke bare-bare det skal jeg si dere! Og når jeg kom opp til stamplassen igjen, skulle jeg da prøve å ikke virke like hysterisk som jeg egentlig var, og kom til å tenke på at kanskje ormen egentlig var død.. Men når AK gikk sporet med Tutta og fikk se ormen var det ikke mye tvil om at den var levende nei! Og det var heller ikke bare EN der, men TO!! Og kjempestoooooor! Og som dere ser på bildet; det er to hoder der…..

Ellers har vi trent på felt, og jeg syns nå det begynner å bli bra! Mosa samarbeider mer på feltet med meg, og ikke bare skal «klare sjøl» :) Som en test på hvordan «feltformen» er, la vi opp et fullt felt på 50×50 meter, og 5 gjenstander. Jeg glemte å legge ut den siste… Og Mosa fant 4 stk på korte 3 minutter og 12 sekunder! :)

 Mosa i feltet

Siden Tom trakk seg fra Rekruttlaget, ble det en plass ledig, og den fikk Caroline og Tibra :) Så nå er vi hele 3 aussier, av 5 stk:)

 

Torsdagskvelden var det demo og appellen i D og A. Og Mosa og jeg viste D, mens Kari H viste A. Og Mosa gjorde masse ablegøyer i mellom øvelsene hun som hun pleier, og jo mer publikum lo og klappa, jo morsommere (les mer ablegøyer) hadde Mosa det.. Og kanskje ikke helt jeg :) men uansett, hun har ikke glemt gamle kunster hun.

 Lineføringa

 Fram i line.. (den gikk litt for fort på vei ut, vi har da trent fremmadsending på vite!)

 

 

 Hopla!

Vi har også fått trent litt LP. Vi fikk en ettermiddag på torsdag tror jeg det var, til å bruke Lp banen. Og da trente jeg på fremmadsending. Det er ikke ofte jeg har mulighet til å ha 4 figuranter og da må det benyttes. Gikk ganske bra med line på, men har ikke kontroll på vesla uten… Skikkelig pirkeøvelse…

 Hals!:)

 Vakker!

 Blir bare mer og mer lik mammaen sin!

Uka ble avslutta med parallellspor, for alle 5 hundene, med ca 15 meter mellomrom. Og 5 pinner, og det var førstemann i mål. Og dæven så stressa jeg ble :) Og Mosa og jeg kom først i mål, med alle pinnene, men dommer valgte å gi 1.plassen til Caroline og Tibra fordi de hadde mindre erfaring. Men jeg fikk nå en øl når vi kom til middagen av dommeren jeg også :)

Nå er tanteungen min Eli her, sammen med mamma. Og vi har allerede vært på 2 rideturer, både med hester fra Stall C og Stella, Rappen og Tussi faktisk :) :)

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Dagene går…

…så alt for fort. Skjønner ikke hvor tia blir av jeg da. Er vel da en begynner å bli gammel?

Siden sist har vi trent ujevnt og trutt, og Mosa er som vanlig veldig flink. Men nå i det siste har hun vært veldig dårlig på felt. Eller veldig og veldig, i allefall ikke så bra som hun pleier. Hun begynner å bli så varm i trøya på den øvelsen, og gjør som alltid når hun «vet best»; bestemmer selv åssen hun vil gjøre jobben…. Og overser meg og mine meninger fullstendig. «Klarer sjøl!» … Jeg ble faktisk så irritert på henne at jeg hev henne i bilen og der fikk hun være mens Svifflussen fikk gå feltet i stedet.

Problemer er over hodet ikke å få henne ut i søk, men å få ned tempoet. Jeg syns også hun har søkt mer systematisk før. Nå går det liksom litt mer i hundre og helv… og det resulterer i at hun ikke finner så mange gjenstander. Nesa har hun på fra start, for de av dere som mener jeg på trene på det, for hun sniffer ut i lufta allerede når jeg setter på feltdekkenet. Men hun vil så innigranskauen mye, at det blir for mye av det gode :) Jaja, vi får nå fortsette å trene..

Og så den derre fremadsendinga da. Hei hvor det går! Men vi får det vel til en gang.

Kan ikke si jeg liker tungapporten noe mer.. Det er sinnsykt mye de skal løfte altså. 4 kg på lille Mosa! Etter en lang sykkeltur på fredagen, hvor hun til en forandring trakk veldig mye av veien, kan det godt hende hun var litt støl, for hun ville ikke sitte å holde i tungapporten. Hun la seg bare ned. Men å hente den og komme inn med deg gikk bra da.

Nå er det bare drøye 2 uker til Sølenkurset og jeg gleder meg masse! Endelig skal jeg få dra dit også. Og det skal bli kjekt og ha en hel uke å trene på, og ikke bare to dager. Bilen kommer til å bli stappfull med alt jeg skal ha med deg! må jo ha både varme og kalde klær for ikke å snakke om alt jeg må ha med om det kommer til å regne ei hel uke…

Nei, nå får jeg gjøre noe anna… håper 5 netter går fort..

CU!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

PÅ TIDE!

På høy tid med litt oppdateringer her syns jeg… Det er liksom ikke bare-bare å få tid til alt.

I skrivende stund er jeg hos mammaen min, og har vært på litt av en rundtur iløpet av få dager. I helgen var det tid for 2. samling på rekruttlaget i Larvik, og etter første helgen så skal jeg innrømme at 3 av deltagerne ikke var helt fornøyd med helgen. Så jeg var ganske spent, om det virkelig var verdt å kjøre 70 mil en vei for å trene litt hund. Men heldigvis; denne helgen ble mye bedre, og Mosa har gått vanskelige kryssa spor som hun tar på strak arm og er kjempeflink på, samt felt og appell. Jeg vet hva vi trenger å trene mer på på appellen, og det var godt å få litt hjelp videre. Bl a med farten på krypen. JEG går altfor sakte, og det resulterer i at Mosa stopper etter hvert steg og tar «jumpesteg» i stedet for å kryyyype sånn som er ønskelig. Og det gjør hun når jeg går fortere. Men jeg Syns det går aaalt for fort. Men Mosa klarer å krype fort-fort hun:)

Et anna problem er også at jeg belønner sikkert for mye. Men du og du så vanskelig det er å la være å belønne når hun er så flink!!! Men Mosa jobber jo helt fint uten belønning også, og hun kan godt være litt lavere temperert på appellen. Håper det skal ta vekk litt, eller det meste, av lyden også.

I går var jeg hos Heidi, og vi fikk slafsa i oss kinamat og fikk tatt oss en ridetur. Tinna, som jeg red, skulle bare skrittes for hun har vært i dårlig form, men hun hoppet og spratt som bare det, og jeg og Heidi lo så vi hørtes lang vei. De vi møtte trodde det var småbarna som var ute på shettisene sine som lo.. :D

I dag har jeg vært på besøk hos Teresa  på Toten :) Vi har jo kjent hverandre i mange år gjennom nettet, og hun hadde jo også broren til Sviffer.  Og vi skravla og skravla i flere timer, og det kunne helt sikkert blitt mye mer om ikke Eccogutten hadde skadet kloa si og måtte til doktor’n.

I helgen er det konfirmasjon til Lars-Otto, den eldste tantungen min. Det blir koselig. Bunaden henger fint og nyrenset, og det er heldigvis meldt bedre vær også:)

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer