<3 Mosa’en min <3

Ja det har vært litt av noen tøffe dager for oss den siste tiden. Jeg skal prøve å skrive ned hva som skjedde, litt etter litt, når jeg har tid til det.

Mandag ettermiddag var jeg på Sveberg Dyrehospital med Mosa, for hun virket i så rar form, og det kom utflod. Drakk mer gjorde hun også, men ikke i stooore mengder. Almenntilstanden var vel egentlig upåklagelig (for de som ikke kjenner henne), men jeg merket at hun ikke var som hun pleier. Jeg mistenkte livmorbetennelse. Jeg fortalte alt dette til veterinær, og han undersøkte henne littegranne. Ingen blodprøver eller utralyd eller utstryk fra skjede. Han sa at siden hun er i så god form, haster det ikke å operere i kveld, da kan vi vente til i mårra. Men jeg hadde to nattevakter, slik at det var ikke mulig for meg å gjøre det dagen etterpå. Derfor ble det avtalt at jeg skulle komme onsdag morgen, for operasjon av Mosa. Etter litt plunder med klargjøring av Mosa, ble operasjonen satt i gang, og jeg dro for å vente på telefon fra de om at jeg kunne komme tilbake. Vi hadde avtalt at jeg skulle være med på oppvåkninga, så de ringte med en gang gassnarkosen var slått av. Og som vanlig ved kastrering av tipser, er det et rent helvete etterpå, med masse smerter, stress og redsel. Og det ble ikke noe anderledes med Mosa. Jeg satt sammen med henne i 2 timer før vi kunne dra hjem. Hun har fortsatt veldig urolig, men jeg håpet på at hun kanskje kunne roe seg noe når hun kom hjem.

Det gjorde hun egentlig ikke. Men jeg tenkte at sånn er det det første døgnet. Vi var hjemme litt over kl 14.00. Jeg passet hele tiden på å sjekke blødning, og litt over kl 16 så jeg atdet var mer blod en normalt Dyrlegen sa til meg at hun kunne begynne å blø litt ekstra når adrenalinet i såret gikk bort. Så jeg måtte bare avfinne meg med at det var normalt. 16.30 så jeg at dette var overhodet ikke normalt, og ringte dyrlegen. De hadde selvfølgelig stengt kl 16., så jeg måtte lete etter en ny. Den første jeg fikk tak i var Trondheim Dyrehospital på Tiller. (Tunga er kortere unna og større avdeling, men veterinæren var på Tiller). Mosa pep og pep i bilen og jeg kjørte som en gal. Når vi kom fram forsto ikke personalet der hvor alvorlig det sto til, før jeg ble streng og sa at «nå hjelper du meg!!». Jeg tok av Mosa bodyen og da RANT blodet i hendene på meg. Da forsto de hvor galt det var med Mosa. Jeg hev meg rundt henne og presset og presset alt jeg kunne på såret, mens personalet løp for å hente mer utstyr. Så fikk vi båret henne inn på en benk, og sedert henne, satt ny venflon. Intubering gikk derimot dårlig,for Mosa var så hoven i halsen, at de fikk ikke ned «slangen». Nå hadde Mosa så dårlig puls og pust, at de satte igang med hjertemassasje. Jeg hadde nå holdt på Mosa’s blødninger i en god stund (det er myyyyyyye lenger fordi det er min egen hund jeg var livredd for selvføgelig) og jeg var ikke så sikker på hvor lenge jeg klarte å stå oppreist heller. Jeg sa de måtte gjøre det de kan, og dyrlegen varslet meg flere ganger om at hun var veldig dårlig. kapilærfyllinga var på hele 4 sekunder!! Jeg spurte om jeg skulle hjelpe til mer, men fikk beskjed om å gå ut. Og det var bra, for jeg klarte knapt stå på bena. Men jeg måtte også finne ut hvordan det gikk med Mosa, så jeg gikk inn igjen etter å ha vasket av meg alt blodet og drukket en kopp med vann. Jeg sa jeg kunne få tak i en stor hund for å få satt i gang blodoverføring, men de hadde ikke det rette ustyret der.

Siden alt skjedde så fort, ble ikke sterile prosedyerer overholdt, og det er overhodet ikke virkig heller, når hunden holder på å blø i hjel. Døra inn til operasjonen sto oppe, så jeg tittt forsiktig inn. Da hadde de åpnet henne, og lette frebrilsk etter blødningene, og jobbet ihærdig for å få stoppet dem. Da dyrlegen forsto at jeg tålte å stå der uten å svime av, fikk jeg på meg munnbind og hette, også forklarte hun hva som skjedde. (Det gikk litt tid fra jeg gikk ut til jeg gikk inn igjen, og jeg var ute flere ganger, fordi jeg orket ikke høre hvor dårlig det sto til med Mosa når de pratet seg i mellom). Så forklarte de hvor hun blødde fra, og at det var en blødning til de ikke klarte å stoppe. Hun blødde fra livmorstumpen, nyrer, mellom en muskel og hinna rundt muskelen og så var det denne plassen de ikke fant. Vena Cava jobbet febrilsk med å prøve å frakte blod rundt i kroppen hennes. Det er IKKE noe moro å se alle innvollende til hunden sin, og høre at hun blør et sted men at de ikke finner ut hvor!!Og jeg fikk ikke gjort en eneste ting, bortsett fra grine og grine og grine og se på hva de gjorde med henne.

Omsider fant de arterien (!!)  (den lå veldig krunglete til. Husker ikke hva den het) det blødde fra, og fikk stoppet det. Men hvor mye tåler egentlig en aussiejente på 24 kg? Mosa hadde en sen oppvåkning, men det er ikke rart, med alt hun var igjennom. Når hun våknet var hun selvføgelig veldig forvirret og redd, og med store smerter. Og hun pep og pep og ulte. Jeg hadde lyst å få mer beroligende til henne, mens så var det skummelt med tanke på blodtrykket hennes. Hun hadde lite nok blod fra før av, og det trykket hun hadde, måtte være slik for å sikre mest mulig sirkulasjon. Nå hadde Mosa svevd mellom liv og død i flere timer, og da er det selvfølgelig bedre at hun er urolig og redd enn at hun dør! Dyrelgen sa også at det er bedre at du hører henne dø enn at hun dør uten at du merker det.

ca klokken 22.00 var vi på vei hjem igjen. Jeg var jo allerede da helt utslitt. Jeg fikk med meg 500 ml NaCL (saltvann) for å fortsette i.v. behandling av Mosa hjemme. Dyrlegen forsikret seg flere ganger om at jeg følte meg trygg på å behandle henne hjemme, og jeg fikk med meg heparin også for å holde venflonen åpen. Jeg våket over henne hvert eneste minutt, passet på at Iv’en gikk som den skulle og la nye doser morfin under tungen hennes. HELDIGVIS hadde jeg «kranglet» til meg mer enn bare NSAID’s fra (lette smertestillende) fra den første operasjoenen, og fått med meg Temgesic sublingual (som skal under tungen), for mer smertestillende tabletter hadde jeg ikke fått i henne. Mosa pep og pep og ulte, på hvert utpust. Hun hadde naturlig nok høy respirasjonsfrekvens, som gjerne følger med store smerter. Jeg var mest bekymret for kapilærfyllinga. Hun hadde også et forferdelig drag over øynene, nesten så hun ga opp. Det hjelper helt sikkert ikke, men jeg nektet henne rett og slett å gi opp, og forlangte at hun måtte holde ut. Hun kunne dø når som helst, det var fortsatt kritisk. Om hun bare klarte seg de første dagene!

02.30 klarte Mosa omsider og sleke i seg litt vann. Hun var blitt tilbydt det flere ganger, til og med yoghurten orket hun ikke å smake på. Jeg hadde kjøpt med meg recoveryfôr fra dyrlegen, slik at Mosa skulle få i seg mest mulig næring som var lettfordøyelig.Blandet en liten skje av dette i lunkent vann. Så klarte hun å få i seg dette en halvtime etter, og en halv time etter det igjen. Omsider 04.40 fikk Mosa tisse!! Da var i allefall den biten kommet på plass. Mosa hadde såklart veldig vondt enda, og var veldig kvalm.

Mosa fikk vann med litt mat i hver 2. time gjennom et døgn. og max dosering av smertestillende. Jeg kjenner jeg stresser og sjelver når jeg skriver det her, for jeg var så ufattlig redd for Mosa. Og like sliten.

Heidi dro hjemmefra 17. mai, og kom oppver for å hjelpe meg å passe på Mosa. Jeg hadde da vært oppe i 2 netter, og klarte nesten ikke mer. Utover ettermiddagen dagen etterpå, begynte Mosa å bli bedre. Kapilærfyllingstiden hadde blitt bedre, og hun var mer «med» om dere forstår.  Når Heidi kom fikk Mosa en opptur og det begynte å se bedre ut. Heidi våket over henne første halvdel av neste natt, så tok jeg over igjen kl 04.00. I midlertid ble kapilærfyllinga dårligere igjen, og var på hele 3sekunder. Den snille dyrlegen som reopererte Mosa ringte på kvelden 17. mai for å høre hvordan det sto til med henne. Jeg husker ikke etternavnet hennes, fikk bare med seg at hun heter Anita.

Fredag morgen skulle vi til dyrlegen å ta blodprøver, for å se ann blodprosent og sånt, og se om Mosa trengte blodoverføring. TUSEN TAKK til alle som meldte i fra om at de kunne stille med en hund som kunne gi blod!! Vi fikk da beskjed om at hematokritten var dårligere enn når hun ble re-operert, og de hadde en spesialtist i ultralyd på klinikken, så vi måtte da ultralyd. Der viser det seg at høyre nyre ikke slipper ned urinen, og alt var kritisk igjen. Hadde begge nyrer vært like, hadde det trolig «bare» vært slik kroppen til Mosa reagerte på alt blodtapet, men siden det bare var den ene nyra, ble det kritisk igjen. Siden jeg forstår faguttrykkene som dyrlegen seg i mellom brukte, rant tårene igjen. Heidi ba meg om å gå ut, så skulle hun få greie på hva som kunne gjøres, om det i det hele tatt var noe de kunne gjøre. Måtte Mosa gjennom enda en operasjon, eller når var nok nok? Og hvor mye tåler Mosa? De bestemte seg for å gi Mosa max 100ml iv igjen, over 2 timer, for å se om det ble værre rundt nyra. Jeg så for meg at de kunne fjerne den nyra som skapte problemer, men da sa Heidi stopp. Og det forstår jeg jo. En tenker ikke klart når en har vært utstatt for så stor psykisk påkjenning, vært våken i så mange timer og nesten ikke fått i seg mat. Jeg brakk meg bare det kom litt mat i munnen min. Det var mange som tenkte på oss og lurte på hvordan det gikk, og om noen skulle komme å gi blod, men jeg klarte ikke prate med noen. Beklager det. Men tålte ikke Mosa litt intravenøs væske, hadde hun ikke tålt å få blod heller.

Det var to grusomme timer. Selv om Mosa var blitt sedert på første ultralyden, begynte hun å bli ganske krakilsk. 5 venfloner og utallige blodprøver i tillegg til smertene, gjorde henne til tider ganske uhåndterbar, selv om hun var veldig dårlig. Etter 2timer la jeg henne i bilen for å hvile, og passet på henne der,  i påvente av vår tur. Det ble 3 grusomme timer å vente. Heidi og jeg skulle liksom bare ta blodprøver også hjem igjen om de var fine. Nå visste vi ikke om vi fikk med oss Mosa hjem igjen. Helt ubeskrivelig.

HELDIGVIS ble ikke tilstanden i magen til Mosa forværret av intravenøsen, så vi kunne ta henne med oss hjem, og fortsette å våke over henne. Nå skal ny ultralyd taes om ca 14 dager. Takker Gud for at Mosa er så sta som hun er, ellers så vet jeg ikke hvordan det hadde gått det her.

I tillegg tok Vivika kontakt, og kunne heale både Mosa og meg. Jeg hadde hatt migrene siden onsdag. Jeg bryr meg ikke om meg, det var Mosa som var viktigst, men etter 3 healinger til Mosa, ble hun såpass mye bedre at Vivika kunne «ta» meg også. Tusen takk!! Vet heller ikke hva jeg skulle gjort her uten hjelp fra Heidi og Frank.

Sviffer stakkar har gått rundt som et spølelse, og knapt turt å titte på Mosa når hun har vært våken. Når hun sov, har han ligget sammen med oss. I går ble han nok lei av ikke å få noe oppmerksomhet, så han grabba tak i kaninSiri og jukka og red på henne. Når han syns han hadde gjort dette lenge nok, hev han seg rundt og satte seg oppe henne. Og Siri bare satt og lå stille. Syns kanskje det var hyggelig med litt oppmerksomhet hun også…

Kaninene er er utrolig bortskjemt, og de har naturlignok ikke fått løpe løse når Mosa har vært så dårlig. Så de har brutt seg ut av buret mange ganger. Nå er de trygt plassert i en hesteboks i stallen, slik at Mosa kan få mest mulig ro. En kan kanskje ikke tro det, men 14-15kg fornærma kanin BRÅKER!

Nå må vi bare ta dagene en etter en, og håpe at det ikke blir noen flere kompikasjoner. Det kan ta lang tid før hun kommer seg helt pga blodtapet, men det gjør ingen ting. Hun har mistet mye pels og det som er igjen er ille stygt. Men det bryr jeg meg heller ikke noe om. Goeste Mosaen min ❤

Tusen tusen takk for alle hilsninger, «liker», mailer, SMS’er og telefoner fra alle dere som bryr dere. Det er helt rørende og ubeskrivelig godt og varmende!!

Reklame